Tilbake
	Karakter

Det finnes ikke noe karaktersystem som verdsetter de egenskapene som virkelig betyr noe i livet. Dagens skolesystem handler stort sett om å overbevise den oppvoksende generasjonen om at man må streve for å gjøre seg fortjent til en jobb, og at man må arbeide for å skaffe penger til et verdig liv, enten man liker det eller ikke.

Karakterer handler om å sammenligne seg med andre. Dagens karaktersystem gir næring til å holde liv i konkurransesamfunnet, mer enn å oppmuntre hver og en til å verdsette seg selv som et unikt og frittstående individ. Dagens skolesystem holder unge mennesker nede, og tviholder på gamle rammer og regler som skal forme mennesker til å bli mest mulig like.

Dagens skolesystem handler om makt, at kunnskap er makt, at penger er makt, at prestasjoner gjør et menneske til noe mer enn et annet, og at dette oppnås ved å underkaste seg undervisningssystemet.

Alle mennesker behøver ikke å beherske både gramatikk, historie og gymnastikk. Alle barn og unge behøver ikke å interessere seg for både naturfag, språk og litteratur.

Noen kommer aldri til å holde en fremføring eller et foredrag så lenge de lever, fordi de har helt andre naturlige kvalifikasjoner. Men fordi karakteren som skal settes forutsetter at man har levert en innsats i også denne delen av pensumet, reduseres kanskje mulighetene til en karaktersum som gir adgang til den videre utdannelsen man ønsker seg mest.

De unge av i dag protesterer og gjør opprør, men skolesystemet forstår ikke. Budskapene når ikke frem, fordi mange av dem som styrer i skolesystemet utvikler seg ikke i samme takt som de hurtige forandringene som dagens unge er en viktig del av. En utvikling mot å lytte til hjertet og la hodet få hvile. Fornuft kan aldri erstatte kjærlighet.

Fornuft og begrensninger hører sammen. Kjærlighet kjenner ingen grenser. Hvor mange ganger i løpet av skoletiden hører de unge ordet kjærlighet, i forhold til hvor mange ganger de hører ordet fornuft, og blir bedt om å ta seg sammen og bruke hodet bedre? Og hva skjer i det øyeblikket en elev har større lidenskap til et fagområde enn hva pensum tilsier?

Mine personlige erfaringer med skolesystemet ligger langt tilbake i tid. Men hva mine egne barn ofte har opplevd på skolen, er ikke så veldig langt unna hva jeg selv erfarte, når det kommer til det som er vesentlig. Det er tross alt de jeg gikk på skolen sammen med, som er dagens lærere og politikere.

Det er i oppveksten vi lærer om verdiene i livet. Det meste av denne tiden tilbringes på skolen. Selv fritiden preges av skolearbeid. Skole handler om utdanning, utdanning handler om arbeid, og under disse kriteriene handler arbeid stort sett om å tjene penger. Lidenskap til et fag eller spesielle egenskaper og evner oppmuntres ikke. Pensum har ikke rom for det.

Penger. Det er til syvende og sist hva man lærer om på skolen. Som om ikke overflod og et rikt liv er en menneskerett. Yrker som man i tidligere tider lærte seg å bli dyktig i av interesse, får man i dag i ytterste konsekvens ikke tilgang til, om man ikke er villig til å yte alle fagene i pensum den samme oppmerksomhet.

Men hva lærer man om å skape livskvalitet? Karakter er noe man har allerede når man begynner på skolen. Det er ikke noe man behøver å bli tildelt. Vår personlige karakter fortjener å foredles, som den mest verdifulle diamant, ikke å omformes og tilpasses til å ligne alle de andre, så nye karakterer kan fordeles etter et fastsatt system.

Er man tilstrekkelig interessert i å utvikle et fagområde, hvor man har interesse og talent, oppsøker man kunnskapen selv, når mulighetene er til stede for det. Motivasjon kan oppmuntres. Oppmuntring skaper lyst og glede. Tvang skaper motvilje eller kampvilje. Livet er ikke en kamp som skal kjempes.

Vi er opplært til å tro at kunnskap og evner må bekreftes av noen utenfor oss selv for å ha verdi. Om vi ikke kan vise til noen annens underskrift og attest, har våre evner ingen gyldighet i dagens samfunnsordninger.

Det er bare sant så lenge vi fremdeles tror det.

Når så mange viktige personer i vårt tidlige liv, forteller oss noe over lang tid, kan vi lett ende opp med å tro at de har rett. Hvor mange av våre egne lærere og oppdragere oppfordret oss til å lytte til våre hjerter, istedenfor å lytte til dem?